Reisebrev fra Sierra Leone 2010

Evaluering av prosjektet ”Å bryte stillheten om kvinnelig omskjæring og vold i nære relasjoner”, som har vart i fire år. Det var to spente damer som ankom Freetown om kvelden mandag 18.oktober, etter en lang reise fra Norge. Ville Julie være på kaia og møte oss når vi kom med ferga? Joda, der stod hun med åpne armer og tok i mot oss og kjørte oss til Kingtom gjestehus. Jorunn hadde truffet Julie på Hawaii i juli, men Synnøve hadde ikke sett henne på et år, så gjensynsgleden var stor. Vi var tunglastet med babyskjorter og brukte bh’er, som var noe av det Julie hadde bedt oss om å ta med.
I Sierra Leone er fattigdommen stor, og det er mangel på absolutt alt. Det var godt å komme til Kingtom der Hans og Aisha Oosterloo ønsket oss varmt velkommen med kveldsmaten på bordet. Det var nesten som å komme hjem, spesielt for Synnøve som kom for fjerde gang på besøk. Dagene i Freetown ble brukt til møter med prosjektledelsen og Julie, møte med leder av Inter African Comitte, Laurel Bangura, med revisor, og til og med tid til litt sightseeing og shopping. Vi fikk være med i et slumområde og dele ut 50 babytrøyer. Den nye prosjektlederen, Yeabu Bangura, hadde vært der først og laget liste over småbarnsmødre og gravide som skulle få babytrøyer til sine barn, så utdelinga gikk fort og effektivt. Etterpå fikk vi gå et stykke inn i slumområdet og se på forholdene. Det var begredelig, for å si det mildt. Vi skrevde over søppel og skitt, rennende kloakk, så rett inn i falleferdige rønner og luktet røyken som lå over området. All matlaging foregikk utendørs over kullild. Men folk var smilende og blide, og ungene sprang rundt og lekte. Ei dame som Julie kjente, hadde et sykt barn som vi tok med til barnehospitalet. Der fikk vi se innsiden på et sykehus og dit ønsker vi ikke å komme! Barnet hadde anemi og trengte blodoverføring. Derfor måtte han innlegges. Vi måtte ut på gata og kjøpe det nødvendigste av sengetøy, tallerker og bestikk, mat og drikke, slik at mor og barn kunne klare seg noen dager på sykehus. Etterpå gikk vi til blodbanken og kjøpte ei flaske blod til barnet. Det krydde av folk overalt, og det var ikke spesielt reint inne! Vi fikk heldigvis høre etter noen dager at det gikk bra med barnet.

Så gikk turen til Makeni. Det var en biltur på fire timer på bra asfaltvei. Sjåføren James var dyktig, men vi hadde det temmelig trangt i baksetet i en vanlig personbil og mye bagasje. Siden det ikke var rom på hotellet de to første dagene, fikk vi bo hos Julies mann, som var bortreist. Der delte vi ei dobbelseng. Det var verken elektrisitet eller innlagt vann i huset, men vi hadde det bra og gjestfriheten var stor. Lørdag møtte vi staben og pastorene i de bydeler og landsbyer der prosjektet var i gang. Møtet fant sted i Bethel baptistkirke. Etterpå var det fokusgruppemøte i Antioch baptistkirke. Lunsjen hadde Julie i bagasjerommet og vi spiste en rett av kasavablad og ris. Ingenting gikk til spille. Siste rest ble spist av noen unger som hadde vært på møtet. Om det smakte? Tja…Det var i alle fall noen som spiste restene etter oss! Neste møte var i landsbyen Panlap, der mye folk var samlet i landsbyhallen. De hadde ventet på oss hele dagen på grunn av en misforståelse om klokkeslettet! Alle som hadde ordet, ga uttrykk for at de hadde lært mye gjennom prosjektet. De har forstått tre ting: at det er ingen hemmelighet lenger hva som foregår med jentene ute i bushen, at det er galt med omskjæring av jenter og at det er bedre å bruke pengene på utdannelse. Mennene har sluttet å slå konene sine og barna har lært om sine rettigheter og plikter. Det har blitt fredeligere i familiene. Mann og kone snakker sammen og diskuterer saker og ting. Voldtekt i ekteskapet er redusert, likeså tenåringsekteskap og tidlige graviditeter. De som har gått på kursene som baptistkvinnene har hatt, har opplevd store forandringer. Nå vil de at kunnskapen må komme ut til flere.

Det var varmt og fuktig i Makeni. Etter at vi var kommet i hus om ettermiddagen, ble det en kraftig tropestorm med regn og tordenvær. Neste morgen var det sol igjen. Søndag dro vi til gudstjeneste i Gbassia, til kirka som er bygd med penger fra Sommarøy baptistmenighet. Denne gangen hadde vi med mer penger slik at de kan fullføre kirka. Vi kom til en nesten fullsatt kirke, og gudstjenesten var allerede i gang. Det var snakk om dåp, og et tjuetalls mennesker reiste seg og ga til kjenne at de ønsket dåpsundervisning slik at de kunne bli døpt senere. Ettersom mange er analfabeter, har de feilaktig trodd at de kom til å dø dersom de ble døpt! (Begravet med Kristus i dåpen). Det var en vanlig gudstjeneste med sang og taler, og flere kollekter. Julie refset menigheten siden de ikke hadde bygd ferdig kirka selv om de hadde materialer. Hun sa at de kom ikke til å få mer penger dersom ikke innertaket og vindusskoddene var ferdig innen en viss dato! (Da vi kjørte forbi kirka et par dager senere, var det stor aktivitet der, så de har nok tatt advarselen til Julie på alvor). Menigheten var veldig takknemlig for pengehjelpen de hadde fått fra Norge, og kom med en gave som takk: to levende hønser og en sekk søtpoteter! På folkemøtet som var etter gudstjenesten, kom det fram at landsbyen mangler skole. Ungene må gå flere kilometer til en annen landsby for å få undervisning. Dette problemet må vi vel finne ei løsning på, nå som kirka står der. Den kan jo brukes til skole hele uka. Oversetteren i kirka var lærer og jobbet i en annen landsby.

Søndag ettermiddag dro Julie tilbake til Freetown til jobb på mandag, og vi fikk rom på hotellet. Det var virkelig deilig å dusje i varmt, rennende vann! Etter ei god natts søvn i ei dobbelseng med plass til fire, var det tid for nye fokusgruppemøter i andre landsbyer. Vi satt fem i baksetet på baptistkvinnenes bil, så fire etter at ei dame satte seg bak på lastplanet. Men det ble også for trangt for oss som er vant til mer komfort, så Synnøve betalte for at ei dame fra staben kunne leie motorsykkeldrosje. Vi skulle kjøre langt på dårlige veier til Kholifa. Det satt mange og ventet på oss i baptistkirka. Også her kom det fram at store forandringer har skjedd i landsbyen etter at de har lært om god og dårlig kultur. Ei dame sier at hun takker Gud fordi de har lært å leve i fred med sine barn og sine menn. Vold i hjemmet er nesten borte. De sparer penger på ikke å slå konene sine slik at de må til lege! Omskjæring av jenter er også kraftig redusert. Nå blir jentene oppfordret til skolegang. Ei dame sier at hun er offer for sin egen uforstand ved at hun nektet å gå på skolen. Hennes barn skal ikke følge i hennes fotspor, de skal på skole. Det har skjedd store holdningsendringer blant folk. Alle uttrykker takknemlighet for det de har lært. Vi delte ut 15 babyskjorter til babyene som er til stede, noe som var veldig populært. Det var markedsdag i Binkolo, men ganske mange kom til fokusgruppemøtet i landsbyhallen, selv om det var flyttet fram en dag. Binkolo er et nytt område der prosjektet startet dette året. Stillheten om omskjæring er i ferd med å brytes her også. Tidligere var det tabu, og jentene hadde ingen anelse om hva som ventet dem ute i bushen. Nå fikk de velge selv om de ville omskjæres eller ikke, etter at de var fylt 18 år. Den siste landsbyen vi besøkte, var Kamabai, som er Julies hjemby. Julies mor var til stede. Vi spiste middag hos henne for to år siden, og det var hyggelig å hilse på henne igjen. Vi hadde med en sowie, en kutter, som skulle på møte med 300 andre sowier i Kamabai. Hun haiket med oss på lasteplanet fra Binkolo! Samme dame var på møtet i Binkolo i går, så hun vet godt hva prosjektet handler om. Kutternes hovedsak er nok at de må finne seg annet yrke når omskjæring blir forbudt. I Kamabai har det også skjedd store forandringer blant folk. De sier at de har lært om barneoppdragelse, og barna blir tatt med på råd når noe angår dem. Tidligere var det kun faren som bestemte alt over kone og barn. Foreldre oppmuntrer barna til å ta utdannelse. Opplysning hjelper. Det er både kristne og muslimer til stede på møtet. En muslim takker for prosjektet og sier at vold i familien er redusert. Vi har møtt så mye takknemlighet for prosjektet, og oppfordring til at det må fortsette, at det er virkelig trist at det er slutt i sin nåværende form. Budskapet må ut til hele Sierra Leone, ikke bare Makeni. Vi har håp om at neste generasjon jenter vil bli spart og slipper omskjæring, med alt det medfører av helsemessige problemer. At neste generasjon får utdanning og blir likeverdige borgere med rettigheter og plikter, ikke bare ”arbeidshester” som opplever at verdien av arbeidet deres blir tatt fra dem. Omskjæring er ”big business” og koster masse penger. Mange ledd har sin inntekt av dette og gir ikke slipp på det så lett. Det må erstattes med noe annet og bedre. Vi har sett at staben vår har gjort et godt arbeid med folkeopplysning, og de vil gjerne fortsette. Men vi ser også at det er en lang vei igjen å gå for jentene i Sierra Leone. Flere andre organisasjoner har tatt tak i problematikken omkring omskjæring og vold i nære relasjoner, men baptistkvinnene har vært plogspissen i dette arbeidet. Derfor skulle vi så gjerne sett at de kunne få fortsette.

Vi fikk problem med bilen på veien tilbake til Makeni. Heldigvis kom vi fram til et verksted der de kunne fikse feilen, bare vi ble enige om prisen. Den steg til det tredobbelte da de så at det var hvite damer med bilen! Men problemet ble fikset og vi la ut på den lange turen tilbake til Freetown. Bak på lasteplanet hadde vi ei levende geit som Yeabu hadde kjøpt i Kamabai til bryllupet sitt lørdag. Geita fikk det bra etter at Yeabu kjøpte noen sekker kull langs veien. Som lokk på kullsekkene var det palmeblad. Geita spiste av hjertens lyst hele veien tilbake til Freetown, lykkelig uvitende om at den skulle bli bryllupsmiddag om noen dager. Vi fikk invitasjon til bryllupet, men reiste hjem dagen før og gikk glipp av det. Vi brukte de siste dagene i Freetown til å samle inntrykkene, skrive rapport og slappe av på terrassen på Kingtom, før vi skulle tilbake til norsk vinter. Oppholdet ble avsluttet med fest på Kingtom, der sentrale personer i baptistsamfunnet var samlet til hyggelig lag. Vi traff til og med Arild Harvik og Anne Husby på Kingtom. De overnattet der før de dro til Lunsar.
Jeg fikk ei bok om historien til Baptistenes verdensallianses kvinneforbund da jeg deltok på kvinnekonferansen på Hawaii, og leste den mens vi var i Sierra Leone. Der var prosjektet vårt omtalt på aller siste side i boka, så arbeidet er lagt merke til langt utenfor Norges og Sierra Leones grenser. Sierra Leone har laget en så god nasjonal aksjonsplan mot kvinnelig omskjæring at andre naboland har bedt om å få kopiere den. Dette fortalte Linda Koroma, som er Sierra Leones utsending til et samarbeid mellom fire naboland når det gjelder kvinnespørsmål. Vi har samarbeidspartnere i høye kretser og arbeidet blir lagt merke til. Kan hende finnes det sponsorer der ute slik at prosjektet kan fortsette i en eller annen form?

Takk for en interessant og givende tur, og takk til Synnøve for godt samarbeid og mye latter!

Her kan du lese mer om selve prosjektet.

Sommarøy, 7.november 2010 Jorunn Haraune

This entry was posted in Ukategorisert. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *